Et samarbeid– Det var her Vikingposten kom inn i bildet, og sammen lanserer vi til høsten det nye magasinet som vil være fylt med nyttig innhold for de som bor og ferierer på Costa Blanca, sier Gulstad.Det nye magasinet vil komme ut to ganger i året, og vil ha et opplag på 10.000. I tillegg til nyttig lesestoff, vil hver utgave inneholde 24 markedsføringsreportasjer om bedrifter på Costa Blanca. I tillegg vil innholdet publiseres på Vikingpostens nettsted, som har hele 675.000 sidevisninger hver måned.Selv om bakgrunnen til de to jentene er vidt forskjellig, har de begge den samme eventyrlysten og drømmen om å lykkes med mål de setter seg.Ann-Louise har bodd nesten tretti år midt i sentrum av både Paris og Madrid, og jobbet blant annet for ELLE og El Mundo før hun flyttet til Alfaz-området på Costa Blanca for to år siden. Camilla har tatt utdannelse i England, og  hadde litt arbeidserfaring fra Trønder-Avisa før hun i januar satte seg på flyet til Torrevieja for å starte som journalist i Vikingposten. 

Eventyrlysten Bogajente med drømmer

Ann-Louise hadde allerede i ung alder drømmene og planene klare for fremtiden.– Jeg er en ordentlig Bogajente, altså fra Bogen. Helt fra jeg var 12 år og leste om London i Det Nye, drømte jeg om å reise dit. Jeg planla å dra til England for å studere etter videregående, og sparte alle pengene mine til dette målet.Jeg kom til Farnham kort tid etter videregående, hvor jeg bodde hos en engelsk familie som ble som min egen. Jeg skulle egentlig være au-pair, men familien hadde nanny og hushjelp, så jeg hadde mye tid til å studere og reise til London. Der møtte jeg en fransk venninne som tok meg med til Paris på helgetur.Jeg husker veldig godt hvordan jeg stod på Champs-Elysees og kikket opp mot Triumfbuen og tenkte: Her vil jeg bo! Alt var så vakkert, og jeg bare elsket stemningen. Noen måneder senere bodde jeg helt ved Triumfbuen og studerte på Sorbonne, sier Ann-Louise.Hun ble i Paris i ti år. Etter å ha studert fire år på The American University of Paris, og etter å ha jobbet på et filmprosjekt, begynte hun å jobbe hos ABC-News i Paris.– Det var en stor drøm som ble oppfylt, hele 200 hadde søkt på jobben, mange av dem var nyutdannet fra Harvard og Yale. Jeg husker at Pat Thompson, sjefen på Pariskontoret, alltid sa at jeg fikk jobben fordi jeg hadde ringt henne hver eneste dag i to måneder for å sjekke hvordan det gikk med søknaden min.Pat Thompson, som var et stort navn i industrien og vinner av flere Grammypriser, ble min mentor som jeg lærte utrolig mye av, forteller Ann-Louise.Senere ble det jobb i motemagasinet ELLE – som selvfølgelig var veldig spennende.– Hvem liker ikke å sitte på første rad på moteshow og bo på fem-stjerners hotell? Men man blir med alderen lei av slikt og. Jeg elsker forandringer, og det gjør meg ingenting å flytte på meg, til og med til ukjente steder hvor jeg ikke kjenner noen.Da jeg kom til Madrid i 1997, begynte jeg å skrive for en engelsk avis i Madrid. Når jeg lærte meg spansk, fikk jeg en fot innen spansk presse, og skrev om helt andre ting en mote og film. Jeg dekket for eksempel alt om 22. juli for El Mundo i lang tid, mange artikler, som fikk mye oppmerksomhet.Dette ledet meg blant annet til de beste sidene i El Mundo, hvor jeg til og med fikk lov til å komme med analyser. Det var gøy. Tror aldri jeg har sett en kvinne skrive på noen av de sidene der før, i hvert fall ikke en norsk en, smiler Ann-Louise.Å jobbe skulder til skulder sammen med Pedro J. Ramirez, som grunnla El Mundo, er noe de fleste bare kan drømme om. Likeså det å ha Pat Thompson som mentor i ABC-News.– Jeg lærte alt om journalistverdenen og hva det betyr å være en god journalist av disse to. Men etter nesten atten år i Madrid, var jeg lei alt, og kjente meg utbrent. Det samme skjedde da jeg bestemte meg for å forlate Paris. Jeg var så lei av den byen og alt, ville bare vekk.Det siste året jeg bodde i Madrid, kjente jeg at jeg var fed-up av storbyen og den økonomiske krisen som hadde store følger i Madrid. Jeg lengtet plutselig etter naturen, kysten, og litt mer landlige omgivelser. Gjøre noe nytt. Dermed ble det Costa Blanca, sier Ann-Louise. Da hun kom til Costa Blanca var planen og begynne å jobbe i en norsk avis der nede. Avisen var på utkikk etter en erfaren journalist som kunne ta over jobben til redaktøren som skulle slutte, noe hun så på som en spennende utfordring. – Samarbeidet i den avisen ble ikke helt som forventet, og jeg gikk videre. Din Reportasje var noe jeg hadde gått og tenkt på i lang tid, og spesielt etter at jeg kom til Costa Blanca. Jeg savnet et media som på en profesjonell og informativ måte fortalte meg om hva som fantes av forskjellige servicer i området, som er nokså stort, sier Ann-Louise.Med Din reportasje opprettet hun dermed sin egen arbeidsplass. Men var det mulig å tjene penger på noe slikt i Spania?– Jeg sier alltid at den som vil, kan. Og jeg elsker Nike’s «Just do it!». Jeg tuller ikke, det sloganet har gjort mye for meg. De som kjenner meg godt, sier at jeg er både en thinker og doer. Jeg planlegger og skriver ned alt før jeg begynner på et nytt prosjekt. Det er der all den viktige jobbingen ligger. Jeg så at det var et marked for noe som Din Reportasje – både blant kunder og lesere, sier Ann-Louise.Hun forteller videre at det er mange gode tilbud her som folk ikke vet om, både fra spanjoler og nordmenn. Og det er de gode tilbudene Din Reportasje sine lesere er ute etter – hvor de fleste er nordmenn, og mange er pensjonister.– Det ligger mye arbeide bak hver reportasje, men våre kunder setter pris på kvalitet, og betaler prisen. Ingenting kommer av seg selv. Jeg har jobbet mye for dette prosjektet, og er stolt over å kunne si at jeg lever av det, men det var ikke noen dans på roser i begynnelsen, sier hun.Fra nett til papir, er ikke det å gå bakvendt inn i fremtiden?– Ja, det kan du si. Jeg trodde aldri jeg skulle gå til papir, med alle de fordelene som finnes med den digitale måten. Men selv om de fleste av våre lesere er på nett, selv de som er over åtti, så er folk flest her ennå veldig glad i papir. Helt siden jeg startet Din Reportasje på nett for et par år siden, har jeg fått inn meldinger fra lesere som sier de så gjerne skulle hatt reportasjene samlet i et magasin som de kan ta frem hver gang de trenger det.Magasinet Din Reportasje vil komme ut to ganger i året og lages i samarbeid med Terje Aspdahl og Vikingposten. Det vil inneholde markedsføringsreportasjer i tillegg til mye annet nyttig stoff for nordmenn som ferierer eller bor på Costa Blanca.En kjent, norsk sangerinne, som har planer i Spania utover, skal dekke forsiden. Vil ikke røpe hvem det er ennå, men planen er å forvandle henne til en ekte spansk señorita, smiler en hemmelighetsfull Ann-Louise.Hvordan trives du i Spania med jobbing hele året, hva med familie og hjemlengsel?– Jeg ser på Spania som hjemme, og mange av mine spanske venner vil si at jeg er mer spansk enn norsk. Jeg lengter hjem til Spania når jeg er i utlandet. Jeg har faktisk begynt å lengte litt etter å bo i Madrid. Men her har jeg det som fisken i vannet, og har fått gode venner. Om noen år flytter jeg nok tilbake til storbyen, som jeg en dag for ikke så lenge siden rømte fra, flirer hun.Det ideelle hadde vært å bo mellom Costa Blanca og Madrid. Det er vel det som er planen i fremtiden. Jeg har ikke snakket med hundene mine om det ennå, men de er vant til å flytte på seg og blir nok med, de gjør alltid det.Du har hunder, og brenner for dyr og mennesker som ikke har det så bra i samfunnet. Du jobber mye med veledighet. Hvordan får du tid til alt?– Godt spørsmål, som jeg ikke har noe svar på, for jeg lurer ofte på selv hvordan jeg får tiden til å gå i rundt. Jeg fylte nettopp femti år, og alle sammen spør meg hva jeg ønsker meg. Jeg har ikke tid til å tenke på slikt, men er det noe jeg virkelig ønsker meg så er det mer tid.Jeg synes det er viktig å hjelpe andre, gi noe av seg selv, for det gjør en veldig stor forskjell. Jeg har vært heldig her i livet, og har alltid møtt folk som har støttet meg og mine prosjekter. Jeg prøver å ha samme holdning til andre, spesielt til dem som ikke har noe eller som ikke kan forsvare seg, som dyr.Jeg bruker nesten all fritiden min på å redde hunder. Av en eller annen grunn, har jeg alltid hatt en spesiell feeling med hunder, selv om jeg er glad i alle dyr. Her på Costa Blanca kommer man stadig over forlatte hunder på gaten, utlendingene reiser hjem og forlater dyrene sine, og mange spanjoler har et uansvarlig forhold til sine kjæledyr.Nyfødte valper blir funnet over alt slengt på gaten eller i søpla. Det gjør veldig vondt. Men noen må gjøre noe med det. Jeg gjør så godt jeg kan med den tiden jeg har, men ønsker alltid at jeg kunne fått gjort mye mer.Du møtte nylig Snåsamannen da han ferierte i Spania – hvordan var det?– Jeg og Joralf fikk veldig god kontakt. Vi snakket om så mye, som farmoren min, som kjente ham. Han likte spesielt godt da jeg danset flamenco for ham, og tråkket hælene i gulvet og hyllet han en stor «Olé!» Det er når du ser det glimtet i øynene hans, og det gode, spontane smilet, at du vet at denne mannen ennå er ved sine fulle fem.Jeg kunne ha sittet der og snakket med han i timevis. Jeg lovte at jeg skulle komme å besøke han på Snåsa om ikke så altfor lenge, så svaret på det du spurte om for litt siden om heimlengsel er kanskje ja. Dessuten fyller moren min 70 år på slutten av året, så jeg håper å kunne komme en tur til jul.Kommer til å flytte tilbake til Steinkjer en dag? Det er et spørsmål jeg ofte får. Jeg vet aldri hva jeg skal gjøre til neste år, og har alltid latt livet lede meg til den beste plassen til enhver tid. Akkurat nå er den beste plassen her. Det mener i alle fall hundene mine. De trives i storbyen, men der har de ikke to hager og skogen rett utenfor, avslutter den eventyrlystne og ikke minst språkmektige Bogajenta.[su_spacer size="40"]

Camilla savnet det urbane livet

I likhet med Ann-Louise hadde Camilla drømmer i barndommen, men de endret seg. – Jeg har alltid vært glad i å skrive, og da er det kanskje ikke så overraskende at det var de kreative fagene som interesserte meg mest på skolen. En barndomsdrøm var å bli krimforfatter, og jeg kunne dikte opp de mest morbide fortellinger. Denne drømmen endret seg med årene, sier Camilla. Ble interessert i film og det urbane livet. Da jeg ble eldre fikk jeg interessen for film. Jeg flyttet til Cambridge i England like etter videregående for å ta filmutdannelsen min der. Jeg trivdes så godt i England at Steinkjer føltes litt fremmed for meg når jeg flyttet hjem igjen etterpå. Jeg hadde også forandret meg mye på de tre årene, og savnet etter det urbane liv var stort, forteller Camilla. – Jeg bestemte jeg meg for å ta en mastergrad like etter jeg kom hjem. Jeg trengte dog litt tid på å tenke over hva jeg ville ta master i, så jeg tok et friår hvor jeg jobbet på kinoen på Dampsaga. Jeg hadde jobbet der som tilkallingsvikar siden jeg var 18, men fikk en faststilling det året jeg brukte på å bestemme meg hva skulle ta en master i, smiler Camilla. Det endte med noe annet en film. – Selv om film interesserte meg mye, så er det et fagfelt veldig få har suksess innenfor. Ved å ta noen generelle mediefag, kunne jeg velge mellom flere yrker. Jeg søkte da på ulike universiteter i Norge og England og kom inn på flere, men valget falt til slutt på University of Greenwich i London. Der studerte jeg «Medier og kommunikasjon», sier den målbevisste jenta. Etter fullført grad, begynte hun å jobbe som skribent på markedsavdelingen i Trønder Avisa. Der jobbet hun i noen måneder som freelancer.  – Jeg skrev blant annet i et par annonsebilag for «Ungt entreprenørskap Nord-Trøndelag» og «Bil i Steinkjer».I tillegg skrev jeg en rekke artikler for ulike aktører til markedsportalen ATT:NT. Samtidig søkte jeg på stillinger rundt om i landet. Jeg søkte på alt mulig, men som mange vet er det vanskelig å få fast jobb når man er nyutdannet, spesielt innen mediebransjen hvor arbeidsmarkedet er svært tøft for tiden, sier Camilla. Camilla søkte etter ledige stillinger en god stund, og en lørdagskveld i januar fikk hun plutselig en idé. – Familien har ferieleilighet i Torrevieja, så hvorfor ikke sende en åpen søknad til noen av de skandinaviske avisene på Costa Blanca-kysten. Siden Vikingposten er den største og hovedkontoret ligger i Torrevieja, sendte jeg CV og søknad dit først. Mandags morgen ringte redaktør Terje Aspdahl meg. Han trengte faktisk noen til å jobbe for han akkurat da, og lurte på om jeg kunne starte allerede uken etter. Jeg trodde det var for godt til å være sant, men hadde ingenting å tape på det og satte meg derfor på flyet nedover. Her har jeg vært siden. Hvordan er det å bosette seg fast i Spania, og ikke minst komme i kontakt med folk? – Jeg trives jeg kjempegodt. Jobben er variert, og jeg kommer i kontakt med mange ulike mennesker. Jeg har fått noen venner her allerede, men det er mest skandinaver og briter. Spanjoler er litt vanskeligere å komme innpå, spesielt med tanke på språket. Jeg går på spanskkurs og har som mål å snakke som en innfødt etter hvert. Da må jeg nok være her en stund, men jeg har ingen planer om å dra hjem til Norge med det første. Kanskje et par år? Har ikke bestemt meg enda, avslutter den urbanglade jenta.

Gleder seg til å jobbe mot et felles mål

Ann-Louise og Camilla bor ikke på samme sted selv om de jobber for samme avis. Mens Ann-Louise bor i Alfaz-området, holder Camilla til i Torrevieja – som er ca. 1,5 time unna. De to jentene kjente ikke hverandre fra før, men hadde felles kjente. Camilla forteller at Ann-Louise er en av de mest hjelpsomme og snilleste menneskene hun kjenner, og at hun setter stor pris på alt hun har gjort for henne. Nå gleder de seg begge til å jobbe mot et felles mål sammen. Jentene jobber for tiden både sent og tidlig for å produsere innhold til det første magasinet som lanseres i september. Har du behov for å markedsføre din bedrift langs Costa Blanca-kysten er det bare å ta kontakt med Camilla og Ann-Louise. De vil garantert sette av tid til deg og gi deg den servicen spanjolene er kjent for å gi ferierende nordmenn. Adíos.

Ann-Louise tok med seg Camilla på sitt andre kontor. På denne cafeen ved stranden sitter hun ofte og jobber og intervjuer folk.

]]>

Kommenter gjerne, men vis saklighet: